Noen glimt fra Gisund Katteklubb's Historie

Jeg ble bedt om å fortelle litt fra klubbens "gamle dager" - og har begynt å tenke tilbake. Dette vil derfor ikke bære preg av noen nøytral fremstilling av GKK's historie, men mer om hvilke opplevelsr jeg husker.

Jeg velger å starte med hvordan jeg ble dratt inn i kattemiljøet, for deretter å fortelle litt om de første årene i klubbens historie.

Det hele startet en gang vinteren 1988. Tove Lie gikk ut i Troms Folkeblad og fortalte om rasekatter, huskatter og utstilling av disse. Hun ønsket å ha et møte på bibliotekets møterom for å se om det var noen interesse for å ha en katteklubb i området. Det var jo allerede en hundeklubb, så hvorfor ikke også en interesseklubb for katter? Jeg var da en meget ung frøken som ennå ikke var myndig - men hadde vokst opp med katt, og hadde høsten før fått en vanvittig herlig hvit langhåret katt.
 

Tove's initiativ virket sikkert såpass " sært" at min mor flirte og spurte om jeg hadde lyst til å dra på møte, så kan du jo fortelle om Bonzo, han er jo så pen...

Tove Lie kom senere på besøk for å se katten - og nærmest forlangte at vi kjørte til Tromsø på en av Nord-Norges første visning med skogkattgodkjenning. Dette hørtes jo temmelig vanvittig ut, men Tove stod på sitt.

På kattevisningen, med skogkattgodkjenning forstod jeg egentlig ikke hva som skjedde. Skogkattene skulle opp til godkjenning av skogkattrådet, som bestod av Svein Egil Norbye, Elsa Nylund og Helen Nordane. Alle disse skogkattprofilene er dessverre gått bort idag ( Bonzo løper også på de evige jaktmarker, men han overlevde de som ga han status som Norsk Skogkatt).

Jeg husker Elsa Nylund's kommentar da katten kom på bordet, rettet til Svein Egil Norbye: Er han kastrert? Svein Egil sjekket og svarte "ja". Nylund's umiddelbare reaksjon var et litt stille "faen!" - og deretter høyt til publikum rundt :

Dere i Nord -Norge kastrerer kattene deres ALT for tidlig. Det tok noen år før jeg egentlig forstod reaksjonen. Konklusjonen er at jeg har lært mye om katter og katteutstilling siden den gang.

Dette var litt om hvordan jeg ble dratt inn i kattemiljøet, nå skal jeg gi et kort riss av hvordan klubben vokste fram.

Vi startet som en underavdeling av Ishavskatten. Tove Lie var kontaktperson. Etter et drøyt år følte vi behov for å styre i eget hus. Avstanden mellom Midt- Troms og Tromsø var merkbar for å få dekket vanlig behov. Et spørsmål som ble stadig mer aktuelt var hvordan penger etter kattevisninger skulle fordeles mellom oss og klubben i Tromsø.

I 1989 stiftet vi egen klubb. Entusiasmen var meget høy i begynnelsen. Tove Lie, Dag Frøland og Bente Karlsen dro rundt i distriktet og arrangerte kattevisninger. Her var poenget å rekruttere katter og eiere til miljøet. Mye av tankegangen var å ha så lav terskel som mulig. Her kunne man komme med katta si under armen og få den vist fram. Mange eiere følte at katten sin fikk litt ekstra status når en ble satt i et bur, vist frem og fikk en kokarde. På det meste hadde vi i klubben over 60 medlemmer de første årene. Tove Lie var hele perioden leder, og Bente Karlsen var en flott sekretær.

Klubbens første år var sterkt preget av dugnadsånd og entusiasme. Jeg fikk være med å lage klubbens første klubbavis, " 1001 katt" med Gunn Tove Eidissen som redaktør. Vi hadde blant annet en konkurranse om klubbens logo, husker jeg.

Den første ordentlige utstillinga vår, var en nasjonal utstilling, i 1989 eller 1990. Her kunne bare katter som ikke var blitt Champion delta. Kravet til antall katter var også lavere enn på en internasjonal utstilling. Den utstillingen var ikke jeg med på, men min mor og Bonzo var til stede. Her ble den den senere leder Lill Haugland og hennes " Tika" dratt inn i kattemiljøet. Jeg mener at Tika ble godkjent som skogkatt på den utstillingen.

Det er også verdt å nevne at dette var blant de aller, om ikke den siste utstillingen der man novisegodkjente skogkatter. Dette var en av Tove's hjertesaker, hun mente at for få Nord- Norske skogkatter hadde fått muligheten til å bli godkjent.

Novisegodkjennelsen ble stengt for tidlig for Nord-Norge, mente hun. Hun sloss for dette på NRR's GF - men ble ikke hørt.

Året etter skulle vi ha vår første internasjonale utstilling - også den i Ørneheimen. Nå var imidlertidig kravet til antall katter høyere. Det ble dermed katter i begge etasjene. Det var nesten ikke plass til kafeteria og publikum. Vi som klubb var også rimelig ferske som arrangører - og tabbene kom på løpende bånd. Vi klarte imidlertid å få arrangert utstillingen etter de krav som var den gangen : To- dagers utstilling med alle katter både lørdag og søndag.

På evalueringen i etterkant var det tydelig at mye måtte rettes opp. Det mest prekære var mangelen på lokale. Vi fikk ikke bruke kommunale fasiliteter som hallen på Silsand pga allergi. Ørneheimen hadde vist seg som alt for liten, i tillegg slet vi med alle de feil og mangler som hadde skjedd i arrangementet, så klubben hadde fått et kraftig underskudd på utstillingen.

Mye av entusiasmen og dugnadsånden som var i klubben ble borte. Det var likevel en sterk gruppe på Bardufoss som stod på , med Geir Harald Dreyer i spissen. Her rådet optimismen, og de arrangerte kattevisninger og jobbet knallhardt. De brøt senere ut og dannet Trollkatten i 1992.

Gisund Katteklubb mistet mange aktive og ressurssterke medlemmer til den nystartede klubben. Tyngdepunktet i Midt-Troms i kattemiljøet ble dermed flyttet fra kysten og til innlandet. Jeg oppfattet det som positivt at det fortsatt var utstillingsaktivitet i regionen.

Viktigheten av en entusiastisk ledelse, som kan piske på, og drive klubben fremover har vist seg som ekstremt viktig. Årene etter den beryktede utstillingen i Ørneheimen var deprimerende. Når man dro på utstillinger i etterkant, så ble man ofte møtt med et spørsmål om man tilhørte den klubben med den skandaleutstillingen som man hadde hørt om...

Sett i etterpåklokskapens lys, forstår jeg at man ikke turte å prøve seg på flere arrangementer. Alle forslag om utstilling eller andre arrangementer ble møtt med spørsmål om økonomien i prosjektet.

Det virkelig friske pustet i klubben kom etter noen år når vi fikk inn nye folk i ledelsen som ikke bar på gammel historikk. Dette var ca midten av 90 - tallet. Jeg hadde da flyttet til Tromsø for videre utdannelse, men holdt kontakten til Midt- Troms.

I denne perioden var det Gunlaug Svendsen skar igjennom og spurte rett ut: Hva er fristen for å søke internasjonal utstilling og hvor mye penger trenger vi i kassa for å kunne gjennomføre?

Hun var sliten og lei av den "nei"- holdningen hun hadde følt i klubben. Dette ble et vendepunkt.

Gunlaug og Jill begynte den lange veien tilbake som en katteklubb som også arrangerte internasjonale katteutstillnger.

Disse to damene drev med kakelotterier, katteforsalg, og ulike aktiviteter som fikk inn penger. En til dels heltemodig innsats ble lagt ned for å få et comeback til vårt 10 års jubileum i 1999. Denne utstillingen ble en stor suksess. Jill og Gunlaug 's sorte bøker med notater over alt som måtte med, ble smått legendariske. De skrev ned alt, og sjekket opp om det var på plass. Virkelig imponerende organisering. Ingen manglet noe, og alle var fornøyd.

Resten av historien er vel temmelig velkjent - klubben har klart å ri av de stormene som har vært. Jeg mener at vi har kommet styrket ut av dette, og at vi med hevet hode kan feire vårt 20 års jubileum i 2009.

Grete Mathiassen